Ny Tid

Opp av brønnen

Bortenfor ordene
hvisker opphavets hulhet
bak mellomrommenes gaver
Stillhetens integritet av-slører
sier tankene er speil på utsiden;
De taler aldri sannheten
Aldri! Tro dem ei…!

Setninger kan ikke være annet
enn kart i selvbedragets avstand
Terrenget innenfor derimot
eier ikke separasjon
kjenner ikke ord
og kan ikke selv navigere
uten illusjonens hjelp

Mennesket er dansen
som bærer danseren frem
mens speilbildet i brønnen
narrer oss inn i separasjonens teater
gjemt bak menneskesinnets
navlebeskuende øyne
i dømmende konstruksjoner

Drømmen vi kaller våken,
løgnen, er menneskets lodd
og smertefulle guide
ennå en stund
gjennom elementenes spill
og den forvridde
virkelighetens maskerade

Inntil...
inntil vi åpner bevisstheten forbi

...reiser oss vertikalt UT av hulen
SER innbilningenes skygger på veggene
de som før skapte innviklingene
som vi trengte
for å ha noe å vikle ut av...
Utvikling hvisker evolusjonen
med skjebnens ironiske røst
fra smertens menneske-brønn...